Ole Gregusen

Blev ca 41 år.

Barn med Kristina Johannesdatter (1810? - )

Noteringar

Visan nedan finns i två versioner med några få variationer. Den handlar om Gulle & hans son Kornelius som drunknade. Visan är skriven av Ola Edvardsen (1868-1944) från Utskarpen som var dräng på nedre Bleikvassli gård (Utigarden) när olyckan skedde.

Denna version kommer från Annika Hallin Jacobsson

Den visen jeg vill synge den handler om en mann,
nemst Norges største innsjø der var och bodde han.
Ja Røsvassbukten kalles den gården der han var,
der var han no gårdsbruker ved Røsvattnet så klart, det så klart.

En natt blev så Røssvattnet i hast belagt med is
och isen kunde volde to menesker forlis.
To av mannens sønner de gick med skeiser henn,
intill det led till middags så kom de hjem igjen, hjem igjen.

Og da de hjem var kommen drog fadern av sted,
ut på den svake isen, hans yngste sønn var med.
Disse to de farer på isen hurtig henn,
men disse to kommer aldrig hjem igjen, hjem igjen.

Den mannen heiter Gulle, hans sønn Kornelius,
de våget seg på isen å gå med minste stuss.
Kornelius først drunknet så stuper fadern
som sønnen skulde redde men selv han for derhen, for derhen

Hans venner og naboer de søker efter dem,
og fant dem nok så riktig og bar dem hjem igjen.
Stedet hvor de fant dem så dypt kan i tro,
over nitti alen der fant de jo de to, jo de to.

Det skjedde på en søndag att døden tok dem henn
Ffra denne verdens møye en avsjed blir med dem.
Det kan enhver nu tenke seg hvad stor
sorg det blev før enken og for børnerne, de mistet her sin far og sin bror.

Det blev en dag begraven ut på en kirkegård,
og sorgen den var grufull, ja sorgen den var stor
Men best er det å vare foriktig at man ei
på slike vonde steder sig baner nogen vei, nogen vei.


Denna version är hämtad ur "Folkemusikk på Helgeland" av Ola Rabliås

Jeg synge vill en vise, den lyder om en mann,
ved Norges største innsjø, der var og boet han.
Og Røsvassbukten kaltes den gården hvor han var.
Og der var han gårdbruker ved Rösvatnet så klar.

En natt da ble Røsvandet i hast belagt med is,
og dette monne volde to menneskers forlis.
Thi to av mannens sønner med skøyter for derhen
inntil det led mot middag, da kom de hjem igjen.

Men da de hjem var kommet, dro fadern av sted
utpå den svake isen hans yngste sønn var med.
Og disse to de farer på isen hurtig hen,
men de kom ikke mere hen til sitt hjem igjen.

Den mannen hette Gulle, hans sønn Kornelius.
De vovet seg på isen og gå med minste stuss.
Kornelius først druknet, deretter faderen
som sønnen ville redde, men selv han for derhen.

Det skjedde på en søndag at døden tok dem hen
fra denne verdens møye, de avskjed tok med den.
Men visst kan hver vel tenke at stor en sorg den var
for enken og for barna som mistet mann og far.

Hans venner og naboer de søkte etter dem,
og fant dem også riktig og bar dem hjem igjen.
Men stedet hvor de fant dem, var dypt det kan du tro,
litt over nitti alen var der man fant de to.

De bleve da begravet uti en kirkegård,
men sorgen ble for barna og enken meget hård.
Ja, best det er å være forsiktig at man ei
på slike vovesteder seg baner nogen vei.

Personhistoria

Källor